Denne teksten kommer ikke til å bryne seg på åpningsteori og lange sjakkvarianter. Siden det som er verdt å skrive om NM-nyheter allerede er dekket godt (grattis til Aksel Bu Kvaløy med Norgesmestertittel som 15-åring – ufattelig imponerende), kommer dette heller ikke til å være noen ordinær turneringsrapport. For den slags kan jeg anbefale NM-bulletinen, publisert hver dag i NM-uka, som ligger ute gratis på landsturneringens nettside.
I lys av det jeg anser å være en personlig fadese* under Landsturneringen 2024 på Storefjell, ønsker jeg heller å snakke om mine tanker rundt overordnet strategi i langsjakk; ferdigheten i sjakk som ikke handler om trekkene i seg selv, men derimot hvordan man bruker de ferdighetene man allerede besitter på best mulig måte når turneringen er i gang.
Jeg opplever overordnet strategi som underkommunisert i sjakklitteraturen, antakelig fordi det ikke kan demme opp for hull i ens grunnleggende ferdigheter. Det hjelper ikke å være god på tidsbruk når du ikke vet hvordan hesten flytter, for å sette det på spissen.
En lite gjennomtenkt overordnet strategi kan likevel være ekstremt kostbart hvis måle ditt er å vinne partier. La meg utdype med noen halvgode langsjakkpartier fra Norgesmesterskapet.
*Noe overdrivelse innrømmes, med tanke på at min turneringsprestasjon lå omtrent på ratingnivået mitt og jeg strengt tatt hadde flere oppturer underveis. Men hvis vi ikke skal være resultatorienterte (og det frarådes da vitterlig å være resultatorientert), er faktum at to av mine tre seire stammet fra absurd heldige svindler.
Akt 1: Tids-ubruk
Min sterkeste tidskontroll er lynsjakk, gjerne 3+0. Det overrasker derfor mine sjakkvenner at jeg er en notorisk tidsnøds-junkie i langsjakk. Det var en god stund siden jeg spilte en langsjakkturnering sist, som bidro til at dette karaktertrekket ble tydeligere enn Mamedjarovs entusiasme for biler**.
For meg handler sjakk om effektivitet; jeg prøver alltid gjøre trekket som oppnår mest på kortest mulig tid. En slik måte å forholde seg til trekk kan unektelig være veldig positivt. For eksempel kan man tilegne seg betydelige fordeler i åpningen ved å spare et par tempo i løpet av de første 10-15 trekkene, som ofte fører til et vinnende angrep.
Den åpenbare ulempen med en slik holdning, er at den er fullstendig blottet for pragmatikk. Det finnes ingen enkle avgjørelser, fordi man alltid sitter og tenker på om man kunne funnet et litt mer effektivt trekk, en litt mer presis måte å stille opp brikkene. Disse nyansene endrer evalueringen med 0,3 bønder, på bekostning av all tiden man har til disposisjon. Og som alle sjakkspillere vet, så er bukker i tidsnøden nærmest en naturlov.
Jeg tror ingenting demonstrerer dette poenget bedre enn mitt parti mot Andreas Strand i runde 6:
Dette tapet gjorde et enormt inntrykk på meg, og påvirket spillet resten av turneringen. I søkenen etter åpningsfordel med sort, ble resultatet et tidspress spillere som meg ikke klarer å håndtere. I en stillingstype som dette, er tapet satt i stein etter trekk 17, på tross av at jeg har en objektiv fordel i partiet. Som min remisløse prestasjon nok allerede har røpet, er jeg ingen kløpper på dynamiske sluttspill, og trenger god tid for å finne ut hva i alle dager jeg skal drive med i slike stillinger. Tid som jeg aldri har etter å ha kasta den bort i de ti første trekkene.
**Mamedjarov DIGGER biler.
Akt 2: Puddingsjakkens oppstandelse
På grunn av mitt formidable spill fram til runde 6, fikk jeg en fridag til å revurdere livsvalgene mine ved walkover i runde 7. Walkover-seier, bedre kjent som det verste du kan oppleve når du har dratt deg til Storefjell med mål om å spille sjakk, blir tildelt spillerne med lavest rating og poengsum i gruppa. I dette tilfellet ga det meg imidlertid muligheten til å reflektere over min overordnede tilnærming til langsjakk. Etter mange timer i tenkeboksen, klarte jeg til slutt å klekke ut en briljant løsning på mine sjakklige utfordringer.
Planen: To minutter igjen på trekk 20 gir en tapsrate på ~100%. Hva om vi, istedenfor å tape på tid, prøver å... ikke tape på tid?
En radikal idé, og totalt ukjent farvann for en spiller med allergi mot pragmatiske trekk. Men likevel kanskje så radikalt at det kunne fungere. Så da var det bestemt – i runde 8 skulle jeg konstant ha mer tid på klokken enn min motstander. Kvaliteten på trekkene må være underordnet tidsbruk. Med dette ble puddingsjakken*** født.
Målet med puddingsjakk er å bare "spille noe greier", og ikke tenke altfor mye på underliggende nyanser. En puddingsjakk-strategi har som mål å ikke gi fra seg materiale direkte, og heller ikke ta noen unødig risiko.
Et puddingtrekk kjennetegnes ved at spilleren som benytter det åpenbart ikke har noen spesielt dype tanker om hva hen driver med, og overlater det til motstanderen å finne ut om trekket kan straffes og hvorfor.
Siden jeg hadde såpass mye tid og ressurser på å planlegge den overordnede strategien (og definitivt ikke fordi jeg valgte å spille kafésjakkturnering og se på Matrix fremfor å preppe), kom jeg totalt uforberedt til runde 8 mot Fredrik Aunan Lindsøe.
Partiet etterlot noe som ikke kan beskrives annerledes en dyp skam. Ikke fordi jeg tapte (det hadde jeg strengt tatt blitt greit vant med på dette tidspunktet), men fordi jeg ikke greide å følge den overordnede strategien. Det føles nesten som om jeg var programmert til å ta enorm risiko med lav oppside.
Misforstå meg rett, jeg har ingen vrangforestillinger om at dette partiet hadde endt særlig annerledes om jeg istedenfor å gi vekk en sentrumsbonde hadde gjort noe mindre risikabelt. Fredrik er en bedre sjakkspiller enn det jeg er, og hadde meget gode sjanser til å utspille meg i en stillingstype jeg ikke forstår. Men ved å bryte med strategien midtveis, gjør jeg både jobben hans utrolig enkel, samtidig som jeg ikke virkelig fikk testet ut puddingens potensiale.
Hvis vi skal få dette til å funke, så må vi gå all in. I turneringens siste parti var jeg ferdig med de dårlige unnskyldningene. Puddingen skal på bordet, koste hva det koste vil.
***Jeg kom i etterkant på at ordet antakelig har blitt inspirert av en Offerspiller med samme navn på lichess. Hvordan denne spillerens navn har forplantet seg i hodet mitt underbevisst er jeg jaggu ikke sikker på.
Akt 3: En ny begynnelse?
Det endte godt i turneringens siste parti, men det er vanskelig å si seg fornøyd med prestasjonen. Hvis vi ikke er resultatorienterte, er det tydelig at noe gikk fryktelig galt da jeg ukritisk bukket en offiser på grunn av et nokså trivielt mellomtrekk.
Så hvor bærer det egentlig herfra? Var puddingsjakk en tabbe?
I min tid som sjakklærer har jeg alltid vektlagt prinsippet om kritisk tenkning. For å bli bedre i sjakk er man nødt til å kontinuerlig granske sine feil, og målet er å endre tankegangen slik at man ikke går på de samme blemmene om og om igjen.
Et element jeg ofte har oversett i min søken etter perfeksjon på brettet, er at denne holdningen også kan overføres til overordnet strategi. Sjakktrekk spilles ikke i et vakuum, og tidsbegrensningen er en integrert del av spillet. Underveis i turneringen innså jeg at min overordnede strategi (tenke stillingen til døde og drite i tid på klokka) var en dårlig strategi, og prøvde noe nytt for å demme opp for dens svakheter (puddingsjakk). Ved å prøve ut nye tilnærminger oppdager man nye fordeler og ulemper.
Erfaringene fra landsturneringen 2024 kulminerte i denne oppskriften, som er den jeg kommer til å benytte neste gang jeg setter meg foran brettet:
Halvstekt pudding
- For mye tid på nyansetenkning bør unngås til enhver pris. Det er bedre med puddingtrekk som gjør at stillingen går fra -0,2 til +0,2 enn å ha fem minutter igjen på 20 trekk og bukke stillingen deretter.
- La motstanderen stå for feilene, og unngå unødig risiko.
- Tiden spart ved å ta raskere avgjørelser bør benyttes for forhindre bukker. Offiser under med 40 minutter på klokka er omtrent like bra som offiser under med 5 minutter på klokka.
- En rask respons fra motstanderen som ikke anerkjenner ditt strategiske poeng burde få varsellampene til å lyse.
For mange er sikkert dette åpenbare poeng, men det er stor verdi i å ha slike heuristikker i bakhånd når du merker at tiden begynner å fly fra deg. Den halvstekte puddingen er ikke ferdigformulert, og kommer sikkert til å involvere flere nyanser og omformuleringer etter test i praksis. Én ting har jeg i alle fall blitt helt sikker på: Noen ganger er det nødvendig med litt puddingtrekk.